De som kjenner meg godt vet at jeg er en treigas. Var verre før, men er ikke helt kurert enda. Eneste forandringen med årene er vel at jeg faktisk sier ifra når jeg kommer typ 10-15 min for seint til en avtale. Det ligger i genene mine og er, om ikke annet, et kjennetegn på min person
(greit å se det på den måten vel?)
Nå har det seg slik at jeg har sendt den (u)vanen videre i systemet, det vil si videre til min sønn. Han har faktisk ikke tenkt til å komme ut, sånn er det bare. Og hvem kan klandre han? Det er godt og varmt inne i magen, mamsen stryker han masse over ryggen og han har ubegrenset tilgang på mat (hvilket han tydeligvis har benyttet seg av
) Ulempen må være plassmangelen som har kommet de siste ukene. Ellers alt vel
Jeg må også ha videreført min manglende evne til å glede meg altfor mye over vinteren.. klart han ikke vil bli så begeistret for det kalde klimaet han kommer til verden i? Enda godt at mamsen har handlet ulltøy, ho-ho!
Har vært på en oppfølgingskontroll på Ahus i dag, utifra mandagen. Den første og viktigste gode nyheten er at babyen har det veldig bra, sunn og frisk og ikke minst stor. Dagens lege jenket ned vekta noe, og mente at den ville være på like over 4 kg. Nåvel. Jeg har heldigvis verken svangerskapsdiabetes eller svangerskapsforgiftning, symptomene på sistnevnte er nede på normalen igjen. Eller “hva vi kan akseptere” som det så fint heter på sykehuset. Dette skal feires med marsipan i kveld for å si det sånn. Og dårlig samvittighet for snop spising er herved borte.
På mandag sa de at fødsel ville bli i gangsatt hvis prøvene ikke var bra i dag. Og jeg er selvfølgelig glad for at alt er bra med babyen og meg, ,men tar meg selv i å være såpass utålmodig at jeg faktisk håpet på noe fremskynding… Men naturen jobber på sitt vis og gutten kommer når han føler for det. Sånn er det bare. Terminen min er om 3 dager, nemlig mandag, men i følge legen så kunne jeg gå noen dager over fordi prøvene er såpass bra.
Så alt i alt er konklusjonen min at så mange ulike beskjeder fra leger og jordmødre gjør meg små-rar. Frustrende å ikke ha noe helt konkret å forholde seg til, men jeg må vel slå meg til ro med at de vet best om denne situasjonen. Oppi det hele så føler jeg faktisk trygg på at dette skal gå bra
Tar helga som den kommer og lader batteriene